Det er i skrivende stund 355 dager siden mitt siste blogginnlegg. Og da mener jeg ikke mitt "forrige" blogginnlegg, men det som i all oppriktighet var ment til å være det siste. Punktum finale.
Ikke kan jeg huske hva det var, for ett år minus 10 dager siden, som drev meg til å slette alle innlegg og avslutte hele blogg-konseptet, og det er kanskje litt av grunnen til at jeg nå begynner på igjen. Jeg føler meg trygg på at det er så å si ingen som fortsatt dropper innom her fra tid til annen, så det gjør egentlig hele opplegget litt meningsløst.
Likevel løper fingrene over tastaturet som om det skulle vært tusenvis av ivrige lesere som i dette øyeblikk satt og ventet i spenning på at bloggen skulle få sitt neste innlegg. Kanskje er det nettopp det. Popkornet har nok blitt kaldt, og brusen lunken, men overaskelsen er desto større, gleden desto dypere - det er nå et faktum:
Fuglene vet nå mer enn før, og ivrer etter å dele sin kunnskap.
Fuglene-vet.blogspot.com er offisiellt gjenåpnet!
Så greit nok, tenker du sikkert nå. Han kjeder seg. Og i den antagelsen kunne du nok ikke tatt mer feil. Hva er det da som driver meg til nok en gang å brette ut om løst og fast, personlig og upersonlig, på den store, vide webben? Svaret er klart og skremmende: Jeg må bare utrykke meg. Kall det divanykker eller kunstnersjel eller et - mer eller mindre - forbipasserende anfall av galskap, men jeg er en oppmerksomhetssyk liten rakker med en munn som må snakke, et hode som må tenke og fingrer som må skrive. Fatterns trådløse nett er også en essensiell del av ligningen, men det får vel være så.
Hva har han da tenkt å skrive om? Vel, det er en naturlig ting å spørre om. Hvis jeg skal stjele av dine dyrebare minutter i fremtiden så bør du ha en slags form for overbevisning om at det kommer til å være verdt det. Jeg har likevel ikke tenkt å svare på det spørsmålet. Delvis for å bevare spenningen, men mest og egentlig kun fordi jeg ikke vet.
Jeg kan love at det ikke blir flere beskrivelser av militærøvelser eller russeangrep, og at jeg skal prøve å holde gitarinnleggene til et minimum - men det er også det eneste. Så forventer jeg da heller ikke at du skal komme tilbake. Tiden vil vise, og hvis du vil se hva det vil vise, kan du enten se på klokka, eller følge med videre på bloggen. En ting er i hvert fall sikkert: I'm back!
